I hovedsak finnes det to typer fildeling. Ulovelig fildeling og lovlig fildeling. Den lovlige kan for eksempel være gratis softwareprogrammer som produsenten lekker ut for å gi eventuelle kunder en smakebit, mens den ulovlige kan være produkter beskyttet av opphavsrett. Det er forbudt å dele produkter med opphavsrett uten tillatelse fra eier. I 1994 begynte man å dele mp3 filer med hverandre over nettet, og i 1999 kom ideen til verdens første fildelingstjeneste, Napster. Siden ble lagt ned i 2001 etter dom fra amerikanske domstoler. Etter dette kom en rekke nye fildelingstjenester som kazaa og limevire, men disse er strengt regulert. Torrent er en fil med datainnhold med forskjellig størrelse, det kan spres via P2P, som vil si at om en person har en originalfil kan han legge den ut slik at andre kan laste den ned. Dette har ført til dårligere tider for musikkbransjen. Verdens største BitTorrent-tracker The pirate bay besøkes 26 millioner ganger i måneden. Nylig ble hovedpersonene bak nettstedet dømt til 1 års fengsel og erstatningskrav på 30 millioner svenske kroner. I noen land blir de som benytter seg av nedlastningsprogrammene straffet, dette har blant annet skjedd i USA. Noen artister velger og selv legge ut materiale på sider som sprer det, og bruker det som et ledd i markedsføring og for å få et bredere publikum. De som jobber i musikkbransjen har altså et veldig delt syn på fenomenet.

Loven rundt opphavsrett sier at en har lov til å kopiere for eksempel en Cd om meningen ikke er å tjene penger på det.

Det ser ikke ut til at det er lett å komme til enighet om hva som er rett eller galt når det gjelder fildeling. Etter TPB rettsaken har mange av de store fildelingssidene blitt lagt ned. Et nytt program som har kommet er Spotify, her kan du streame, men ikke laste ned musikk. Siden er finansiert av reklame og mange artister har sagt ja til å være med på dette.

 Årlig lastes det ulovlig ned for mellom 10 og 16 milliarder kroner.

 Mcluhan kom også med et annet uttrykk, som var den globale landsbyen.  Med den globale landsbyen mente han at begreper som tid og sted ble forvirret og rammet når informasjon plutselig kan nå ut til hele verden i løpet av bare et sekund. Verden blir da basert på den globale sirkulasjonen av informasjon.

Blog er sammensatt av ordene web og log. Det er en nettside der en kan skrive om alt i hele verden.  Fra politiske synspunkter til film og musikk anmeldelser. Noen populære bloggere skriver rett og slett bare om sitt eget liv og mer eller mindre daglige gjøremål.

Blogger er bygd opp i omvendt kronologisk rekkefølge, der den siste posten vises øverst på siden. Resten av postene blir lagt i et arkiv som en kan åpne for å lese de eldre innleggene.

Noe nytt innen bloggingen er at de blir tatt aktivt i bruk av politikere. Under presidentvalget i USA i 2004 hadde alle kandidatene sine egne blogger hvor de ytret meninger og fikk tilbakemeldinger om sin politikk. Dette har blitt en del av den moderne og teknologiske måten og nå nye (og gamle) velgergrupper.  Flere og flere norske stortingspolitikere har også begynt å blogge. Deriblant  Helga Pedersen (AP) og Erna Solberg (H)

Blogger skiller seg fra nettavisene ved at stilen på innleggene i større grad bærer et personlig preg.  Alle som leser bloggen, har mulighet til å kommentere innleggene, og kan igjen få svar fra forfatteren. Dette kan skape diskusjoner og dialoger rundt bestemte tema, blant mennesker som interesserer seg for nettopp dette.

Et viktig element i de fleste blogger er hypertekst. Det og aktivt bruke lenker til andre blogger og nettsteder gjør at leseren av bloggen kan fordype seg i enkelte emner, eller forstå det du skriver om bedre.

Utvider internett ytringsfriheten?

Med de siste årenes kraftige økning av forum og felleskap på nett, har det dukket opp en rekke debatter og diskusjoner rundt begrepet ytringsfrihet. Det har blitt lettere for alle å ytre seg , og det finnes få begrensinger for hva som er mulig å si om du har tilgang til internett. Men burde det ikke finnes visse begrensninger? Skal alle med ekstreme synspunkter få komme til? Og er det greit å sensurere på nett? Dette er noen av spørsmålene som dukker opp med utviklingen av web 2.0.

Mens de tradisjonelle massemediene utelukker mange, gjør  internett det motsatte, og slipper de fleste ytringer til. Men selv om en kan ytre seg på nettet, får som regel ikke en sak mye oppmerksomhet, før den blir plukket opp i de store massemediene.

På grunn av den åpne strukturen  på nett er det vanskelig å drive sensur. Også fordi nettverket er globalt, og fordi den geografiske plasseringen av innholdet spiller liten rolle.  Men selv om det er vanskelig, er det allikevel mange land som driver mer eller mindre sterk sensur på internett.  Det er forskjellige måter å drive sensur. Innholdet kan siles gjennom proxyservere. Internettlevrandører eller innholdslevrandører kan også pålegges å sensurere informasjonen.

Et annet aspekt med den raske utviklingen som er viktig å se på er personvernet. Det er beskyttet i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og er en forutsetning for flere andre menneskerettigheter.  Men markedskapitalismen og den tekniske utviklingen gjør at disse rammene blir vanskeligere å overholde.  Det kan for eksempel finnes programvare som er innebygget i operativsystemet som overvåker bruken av egen maskin.  Også det du foretar deg på internett blir lagret, og flere nettsteder selger opplysninger om deg videre slik at de blant annet kan drive målrettet reklamevirksomhet.

På nettet finnes det mange møteplasser. Noe for enhver smak. Vi har alt fra facebook, som sprer seg rundt hele verden, uansett alder, kjønn og etnisitet, til mer avgrensede felleskap, som for eksempel Muxlim. Et nettsted som på mange måter er bygd opp som facebook og andre sider,  men som i hovedsak er tilpasset muslimer, eller de som er opptatt av islam.

Forskjellige fora og møteplasser på nettet har økt kraftig det siste året. De elektroniske oppslagstavlene som først var et universitetsfenomen, har spredt seg og blitt vanlig i de fleste hjem. Dette har ført til at det har blitt lettere for alle å ytre seg enn det var før. Alle har en mulighet til å si hva de mener, og ta del i diskusjoner og  debatter på nettet.  Dette gjør at det blir lettere å ha et levende demokrati, der alle kan være aktører.  Men selv om alle kan ytre meninger er det ikke dermed sagt at de blir hørt. En har ingen garanti for at noen leser bloggen din, eller tar  innlegget ditt seriøst.

Møteplasser på nett er ikke bare en mulighet til å si sin mening, men de gir også brukerne mange andre ting. Mennesker som er ensomme, isolerte og har lite kommunikasjon med andre i hverdagen, kan lett kommunisere med andre på nettet. Det blir en form for sosial omgang som ikke krever at brukeren må gå ut av huset. En kan også diskutere spesielle tema  med folk som er interessert i det samme. Og ikke minst så kan en få svar på alt mellom himmel og jord, fra eksperter og mennesker som har peiling.

Internett har i større og større grad blitt brukt i politikken, og har blitt en viktig støttespiller når det kommer til offentligheten. Det første ”politiske prosjektet” med internett var et toveis kabelsystem i Columbus i Ohio, som skulle benyttes av folk hjemmefra overfor kommunestyret.

(Definisjon fra Wikipedia)

Et av de viktigste kjennetegnene til hypertekst er at den settes sammen av mange forskjellige dokumenttyper. Det kan være lyd, bilde, 3D, tekst osv. De fleste digitale tekster innholder funksjoner som kan knyttes til hypertekst.

Digital teknologi gjør det mulig å håndtere informasjon på en helt ny og annerledes måte enn de analoge mediene. Hypertekst er en helt sentral del av denne nye måten å tenke på, og for forskningstradisjonen for utprøving av nye måter å arbeide med informasjon på.

Hyperteksten kommer fra utviklingen av datamaskinene, da forskerne prøvde å finne ulike måter å arbeide med informasjon på. En av de første fungerende hypertekstsystemene var NLS (on line system) som Douglas Engelbart stod i spissen for. Han, sammen med andre, startet i 1962 ARC (The Augmentation Reseach Center) på Standford Reseach Institute. Der eksprimenterte de med en rekke forskjellige aspekter av datateknologien. De utviklet NLS for å ha en god og effektiv måte å samle informasjon ,og for å gjøre den tilgjengelig på senteret. Prosjektet utviklet etterhvert se til å bli et hypertekstsystem med over 100 000 noder. Engelbart og resten av gjengen fant forøvrig opp musen også.

Hypertekst kan være veldig praktisk for folk som skal skumme gjennom mengder med tekst, men allikevel kunne ha muligheten til å fordype seg på enkelte områder av det de leser. Altså kan hypertekst medføre stor valgfrihet og oversiktlighet. Men måten hyperteksten forgrener seg kan også føre til at folk ”går seg vill” i det store havet av informasjon. En kan følge lenke etter lenke med interessante og relevante temaer, helt til en ikke lenger finner tilbake til det en opprinnelig skulle lese.

Denne siden gir en god oversikt over hypertekst og elementer knyttet til tema.

http://infodesign.no/artikler/hypertekst.htm

Kan beskrives som et slags rom som ikke er fysisk. Det består av simuleringer, tegn, bilder og overflater. Data blir til rom og det skapes en virtuell verden, en versjon av den verden vi lever i, den vanlige verden. Begrepet ble lansert av William Gibson i hans bok ”Neuromancer” som kom ut i 1984, og som ble en populær science fiction bok i enkelte kulturelle miljøer. I 2009 kommer boka ut som film.

William Gibson enters Cyberspace

Kybernetikken

Kybernetikken er læren om styringsmekanismer. Den brukes som en referanseramme for den moderne datavitenskapen. Det var Norbert Wiener som først introduserte oss til begrepet kybernetikk i sin bok Cybernetics or Control and Communication in the Animal and the Machine. I boka mente han at det var maskinene som skulle arbeide for menneskene og ikke omvendt. Altså skulle maskinene være et verktøy for å gjøre jobben lettere. Menneskene skulle ikke lenger slave for maskinene.

Nettside om Norbert Wiener

En veldig sentral del av denne utviklingen er utbredelsen av sosiale medier. Vi bruker nettet i mye større grad enn før til å ta del i det sosiale fellesskapet. Og vi bestemmer i stor grad selv hvordan vi vil bruke nettet. Det har blitt lettere og vanligere å dele informasjon, men også å finne informasjon. Alle har rett og mulighet til å ytre seg, men det er ikke dermed sagt at en blir hørt.

Fin artikkel om social networking i Stanford magazine

Social networking in plain English  

Med Web 2.0 har det kommet en rekke virtuelle samfunn og sosiale nettverkstjenester, som raskt har blitt et populært fenomen. I slike samfunn finnes det sterke normer og regler, som i andre samfunn. Men det at en ikke har ” face to face” kommunikasjon, gjør at en lettere kan trekke seg, eller misbruke denne kommunikasjonen. De sosiale nettverkene gir også mulighet for en slags sosial omgang for mennesker som føler seg ensomme, eller mennesker som på grunn av geografi eller andre årsaker er til en viss grad isolert fra samfunnet. Eksprimentering med identiteter er også vanlig i disse samfunnene, noe som kan føles bra for den enkelte, men som også kan misbrukes av mennesker med dårlige intensjoner. Den verbale kommunikasjonen i nettsamfunnene blir viktig i mye større grad da en ikke har det non-verbale representert. En kan ikke se på disse nettsamfunnene som et alternativ til det vanlige fellesskapet, men som et produkt av en moderne verden, under stadig utvikling.

Datamaskinen

Redskapene menneskene har hatt gjennom historien har blitt brukt til å forvandle en type energi til en annen. Men da computeren kom i det 20 århundret fikk vi et redskap som kunne brukes til å transformere informasjon.

Computer kommer fra det engelske ordet to compute – å regne. Ut i fra det, ser vi at de første tankene om en datamaskin var at den skulle regne og kalkulere. De første tankene om datamaskinen kom fra Charles Babbage. Han laget ”The analytical engine” på 1800 tallet. Men denne maskinen ble ikke bygget ferdig på grunn av begrensninger av mekanikken. Men en kan likevel si at Babbage og denne maskinen var den første, men mer primitive utgaven av dagens datamaskiner.

http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Babbage

http://ei.cs.vt.edu/~history/Babbage.html

Det virkelige grunnlaget for den moderne datamaskinen ble ikke lagt før den britiske matematikeren Alan Turing kom med sin teori og utvikling av en generell datamaskin. Turings maskin ble brukt til dekoding av krypterte militære meldinger, før og under andre verdenskrig.

http://www.alanturing.net/turing_archive/index.html

Etter hvert har datamaskinen utviklet seg, og internett ble alminnelig kjent på midten av 1990 tallet. Etter det har uviklingen av weben skutt fart, og mange nye elementer, programmer og tjenester har kommet. Det har blant annet blitt fokus på sosiale medier, som jeg, blant mange andre ting, skal komme tilbake til i løpet av denne fagbloggen.